Er du lei av at alt skal være så sunt? Fettfri her og sukkerfri der, og sunn ditt og datt, vi blir bombardert hele tiden fra reklamer og sosiale medier, og gjerne i kombinasjon med godt trente personer. Hvorfor sier jeg dette, jeg som skriver en helseblogg? 

Jeg tenker at et sunt kosthold og sunn tankegang er å gi kroppen sin den næringen den trenger for å gi deg en sprudlende god hverdag, og det har ingenting med vektnedgang eller hvordan kroppen ser ut å gjøre. For min del så er en sunn livsstil en måte å være glad i meg selv på, og det gir meg en god følelse å vite at jeg har gjort noe godt for kroppen min, på samme måte som jeg får en god følelse av å glede noen andre. Helse og sunnhet for meg er ren egenkjærlighet, ikke noe annet. 

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg fikk en kommentar fra en kollega her som dagen som provoserte meg fryktelig mye. Jeg var på pauserommet og koste meg med en skikkelig god grønn smoothie da personen sier:

“Æsj, hva ér det der? Det er ikke sunt å være så sunn!” 

1. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen å få høre slike kommentarer, og jeg klarer ikke å la det ligge, fordi jeg blir så irritert av å tenke på det! For det første så kan man ikke være for sunn, fordi da er det bikket over til å bli usunt. Ja, brokkoli er sunt, men det er ikke sunt å bare spise brokkoli, om du skjønner? I tillegg så er ikke helse bare fysisk, vi har også en psykisk helse. Jeg føler meg bra av å drikke en smoothie, fordi jeg vet at jeg gir kroppen min mange gode byggeklosser til å lage nye, friske celler av, og da koser jeg meg også med sjokolade, pizza eller øl, om jeg har lyst på det, med god samvittighet. Eller en smoothie til, fordi jeg klarer nemlig å kose meg med det også, jeg! 

2. Det bringer meg over på poeng nummer to, som er det at det er bare jeg som veit hva jeg spiser! Jeg satt og koste meg med en skikkelig grønn smoothie til mellommåltid, men ingen andre enn meg visste jeg skulle spise burger med stekte poteter til middag. Dessuten, jeg dømmer ikke andre som sitter og spiser sjokoladeboller til lunsj hver bidige dag, hvorfor skal andre dømme meg for å drikke smoothie? Vi har alle ansvar for egen helse, og det er ikke rettferdig at noen må godta å bli hakket på fordi de gjør en innsats for helsa si, av misunnelige personer som sitter på rumpa hele dagen og er bitre for at tyngdekrafta ikke gjør dem en tjeneste. 

3. Det siste som ofte provoserer meg er at enkelte sier “Æsj” til mat, uansett åssen mat, men i dette tilfellet var det en grønn smoothie. Nei, fargen var ikke så delikat, og det hadde definitivt ikke blitt noe bilde av den på bloggen, men gir det tillatelse til å kommentere det, samtidig som jeg faktisk sitter og spiser det? Mat er ikke ekkelt, uansett om det er sardiner eller erter. Mat er et nødvendig onde som mange mennesker i verden ikke har råd til, og det er et fantastisk produkt av hva moder jord og en hardtarbeidende bonde har skapt for oss. Det er dypt respektløst å si æsj til mat, og om man liker matvaren eller ikke er helt urelevant. 

 

Flere slike kommentarer jeg har hørt går igjen: 

– Ikke rart du fikk prolaps/ble skadet, du som trener så mye!

– Det må da være lov å kose seg! 

– Jeg syns du har blitt så tynn, ta en runde til, du!

– Treningen / maten har gått til hodet på deg! 

– Rart du ikke går ned i vekt, du som bare spiser kaninfôr! 
 

Et lite rant der altså. Har du opplevd å få slike kommentarer noen gang? Hva har du fått høre som provoserte deg? 

 

Sharing is caring sier Gaia. <3 

 

 

 

 

 

 

Det er ikke rent sjeldent du finner råd på min blogg om å kjøpe økologisk mat, kjøtt fra gressfôra dyr og aller helst betale rett til bonden selv. Kanskje ikke så rart, ettersom hele min visjon rundt bloggen er bygget opp rundt dette, og det er det gode grunner til. Jeg kunne antakeligvis skrevet side opp og side ned om viktigheten av å kjøpe lokalt og rett fra bonden, men det skal jeg spare deg for. I dag har jeg skrevet ned fire grunner jeg finner svært viktig, og hvis du ønsker å gå dypere inn i viktigheten av å kjøpe animalske produkter fra norske bønder kan du lese dette innlegget: DYRENES BØNN. 

 

Trykk på bildet for å komme til facebookgruppen “Mat fra bonden”.
Bildene er tatt av Mette Tollan, Melinda Lønning og Line Fredheim. 
 

 

1. Dyrevelferd
Dette er mitt #1 hjertesak når det kommer til matproduksjon. Jeg mener at alle har rett til et godt og verdig liv så lenge de lever. Vi mennesker har ansvar for at alle husdyr får den omsorg og kjærlighet de fortjener, og det er ikke bare bondens ansvar, men i alle høyeste grad også deg som forbruker sitt ansvar. Du velger selv hvor du legger igjen dine penger og hva du støtter. Selv støtter jeg aldri import, av og til Nortura og andre norske store distributører og aller helst legger jeg pengene mine rett i lomma på en omsorgsfull og hardt arbeidende bonde. På den måten bidrar du ikke bare til å lønne arbeid som allerede er utført, men å gi bønder en sikkert for fremtidig produksjon og salg, og på lang sikt gir du flere mulighet til å handle lokalt og kortreist. 

 

2. Norsk landbruk
Landbruksoppgjøret er svært omdiskutert, og mange mener bøndene er for kravstore. Realiteten er at fra 1970 til 2010 ble det lagt ned 112.000 gårdbruk i Norge, det er hele seks gårdsbruk om dagen! De som blir hardest rammet er de som driver smått og holder til i alle landets kriker og kroker. Det er et resultat av at bøndene hele tiden må produsere raskere og mer effektivt, fordi vi vil ha billig mat. Bare de med store, sentraliserte grådsbruk har til slutt økonomi nok til å produsere maten din. Hva skjer hvis andre land stenger eksport av matvarer i fremtiden fordi de trenger maten sin selv, og norsk matproduksjon er historie? 

Vi har veldig mange grunner til å bevare Norsk landbruk, vi hindrer kulturlandskap og skog i å gro igjen, vi har god mattrygghet med lite sykdom og antiniotika, det gir ti-tusenvis av arbeidsplasser, vi har et strengt regulert mattilsyn, vi ivaretar norsk kultur og norske tradisjoner og ikke minst har vi forutsetning til å brødfø egen befolkning, alt dette og mye mer hvis bonden har økonomi nok til å betale utgifter. Syns du det er riktig at du betaler 18,40 kr for en liter melk, når bonden får 4,87 kroner for den samme literen? 

 

 

 

Hele livet har jeg alltid vært omringet av trær og endeløse jorder, mange dyr og hester, gjørme og grønne enger. Å bo på landet har formet hele meg. Slik jeg er i dag, er jeg på grunn av en oppvekst med mye aktiviteter ute i det fri og mage tusen timer ute sammen med dyr, høyt oppe på varder og lang nede i dalene, i stekende sol og i bitende kulde. Slik er ikke livet mitt nå, og jeg føler et stort tomrom. 

Jeg har lenge følt at jeg ønsker å være mer personlig på bloggen. Det kommer av at jeg føler på presset om å måtte være så perfekt hele tiden. Konstant er jeg stresset over å måtte være flink, man må passe på å spise sunt og trene, ha et ryddig og rent hjem, sove nok og stå opp tidlig og så må man for all del ikke glemme å være lykkelig. Jeg er opptatt av helse, både fysisk og psykisk, og syns temaene er viktige å belyse. På lik linje med resten av majoriteten, er livet mitt selvfølgelig ikke perfekt, og det er helt greit. Ingen ser perfekt ut, er perfekt og ingen skal bli det heller. Derfor ønsker jeg å ha et sunt fokus rundt temaene, og normalisere det å være et menneske i den virkelige verden. Ingen lever i en tulleverden der alt er perfekt, det gjør heller ikke jeg, men det kommer ikke fram på bloggen og mine andre sosiale medier. Jeg føler at Lisa på internett ser ut som er jente som sprudler av glede hele døgnet, er fit og sprek og lager mat fra bunnen til hvert eneste måltid. Det er så overfladisk og det er så feil. Det er ikke idealet jeg ønsker at du leve opp etter, det er urealistisk og det er ikke en gang meg. Jeg ønsker å vise at alle har utfordringer og du er helt lik som alle andre. Ingen av dine følelser er feil eller ubetydelige, du er svært verdifull og selv om du ikke alltid får til alt du ønsker så burde du få vite at du gjorde en himla god innsats. At noen andre på din alder har mastergrad og ikke du, eller at andre har hus og barn og ikke du, gjør deg ikke udugelig og lat. En mamma med tre små barn eller en mastergradstudent møter på utfordringer hver dag de også, selv om det kanskje ikke ser slik ut fra ditt ståsted. Ingen er bedre enn deg, din eneste konkurrent er deg selv. 

 

På bakgrunn av dette ønsker jeg også å dele mer av meg selv på bloggen, men det er faktisk ikke så lett som man skulle tenke seg. Det er en grunn til at dette maset etter å være perfekt er her, og det mye på grunn av at folk bare deler sine solskinnsbilder og happy days på internett. Det er fullstendig forståelig, fordi det ligger ikke i vår natur og blotte våres svakheter, og ingen skal heller klandres for å dele momenter og oppnåelser de er stolt av med millioner av andre på the world wide web, det er en fantastisk god ting! Men dette gjør at det ikke er så lett å dele utfordringer heller. Er du en dårlig person hvis du lager en film hvor du sitter og klager inn i kamerat i 5 minutter, eller er du modig som forteller åpent om vanlige folks hverdagslige utfordringer, slik at andre ikke føler seg så alene? Jeg kan i alle fall ikke fortsette denne bloggen uten og være ærlig med deg. Så det skal jeg være, og jeg vil starte med å fortelle historien om hvordan jeg føler at jeg har mistet en del av meg selv. 

 

På mange måter vil dette være det første innlegget hvor jeg skriver om min reise mot å nå min drøm om å bli bonde, som jeg tidligere har nevnt med svært få ord her på bloggen. Nå har jeg kvinnet meg opp i flere uker, så her har du min historie om hvordan jeg kom hit jeg er i dag, og hvordan jeg føler at jeg mistet av del av meg selv på veien. Dersom dette er totalt uinteressant for deg og du ikke får noe utbytte av å lese, vennligst la være. 🙂 

 

Jeg har aldri vært noe skolegeni, og gikk faktisk på gårdsskole hver fredag fra 7. trinn til og med ut ungdomsskolen. Kaniner og hest betydde en stor rolle for at jeg skulle komme opp på det nivået jeg kom på når gikk ut av ungdomsskolen med karakterer gode nok til å komme inn på Media til og med, som på det tidspunktet hadde et inntakssnitt på 4,2. Etter to år på videregående fant jeg ut at jeg ønsket å bli lærling istedenfor å gå 3.året og få en studiekompetanse jeg ikke kom til å få bruk for allikevel. Jeg ble lærling i 2012 og var lærling i mediegrafikerfaget i 8 måneder. I løpet av den tiden hadde jeg rukket å bli 18 år, få egen leilighet, ta lappen og få meg hest, og da jeg fant ut at dette aldri ville være yrket for meg sluttet jeg og måtte flytte hjem igjen. Jeg brukte et år på å jobbe og kose meg med hest, tok hengerlappen og kjøpte hestehenger så jeg kunne komme meg på treninger på egenhånd. Jeg begynner å innse at jeg er svært opptatt av denne livsstilen, og at jeg i aller største grad ønsker å skape meg en arbeidsplass rundt hester på min (fremtidige) egene gård. Jeg ville bli lærling i hestefag og sammen med min gode venninne Malin bestemte vi oss for å flytte til et nytt sted og begynne på Heste- og hovslagerlinja, noe som skulle bli begynnelsen på et eventyr uten like. 

Landbruksskole var fantastisk, jeg lærte så mye på skolen og ble utrolig motivert og inspirert. Jeg tilbragte hver dag sammen med likesinnede hestejenter og Malin, hennes hest Lucky, min kjære dølahest Loke og jeg, bodde på internatskolen sammen. Vi hadde en tung internathverdag, det var ikke lett å være 20 år og bo med en veldig stor gjeng 16-åringer. De fleste var alle veldig flotte mennesker, men enkelte i tenåra som akkurat har flyttet fra mors rede ble ofte litt mye for meg. Det ble mye dårlig søvn og irritasjon i timene, under måltider og ellers. Under oppholdet hadde vi to vikarlærere som var studenter ved landbruksuniversitetet i Ås, og disse jentene viste seg å bli de som skulle snu min verden helt opp ned. 

Universitet har vært et uoppnåelig, skremmende og ukjent fenomen for for meg i alle år. Det var der den flinke delen av befolkningen gjorde av seg etter videregående, når vi andre måtte ut i jobb. Men jentene fra Ås viste meg en helt annen side av det hele som jeg ikke ante eksisterte. Jeg som hadde sett for meg at min skjebne er å måte hestemøkk og lære lidenskapelige unge jenter å hanskes med hester, så plutselig for meg biologi på cellenivå, utvikling av fôr sammen med noen av verdens dyktigste fagfolk og forskning som en del av min fremtid. På dette tidspunktet hadde jeg allerede skaffet meg lærlingplass i en topp moderne stall hos noen av Norges legende innen trening og rehabilitering av hest. Jeg husker dagen jeg hadde en 20 minutters samtale med en av jentene fra Ås som om det var i går. Jeg var overbevist om hva min fremtid skulle bringe, og løp inn på rommet for å ringe jobben jeg hadde fått, med den vemodige beskjeden om at jeg hadde bestemt meg for å studere i stedet. Så var vi i gang. 

Jeg har aldri visst hva jeg ville med livet mitt. Jo, jeg hadde interesser og lidenskap, men penger tiltrekkes ikke av luft og kjærlighet. Det er helt avgjørende å ha en jobb hvor man har en ok inntekt, nok til å ha et trygt hjem og litt salt på maten, men så mye mer enn det er ikke nødvendig for meg. Nå visste jeg at jeg kunne studere, og jeg visste at Husdyrvitenskap var mitt kall. For første gang i livet hadde jeg et konkret mål og jobbe mot, og det føltes så tilfredsstillende. Når jeg sommeren 2015 var ferdig på hestelinja, tok jeg turen hjem med en hest rikere enn jeg dro ned med, et mål om å ta studiekompetanse mens jeg bodde hjemme og levde på studielån og kose meg skikkelig med hest og travsport, før jeg ved årets slutt skulle selge begge hestene og flytte til kjæresten i Oslo for å endelig starte studiene på Ås. 

Den nye travhesten min gjorde at jeg hadde et kjempeprosjekt og jobbe med, og han ga meg enorm glede og en utfordring jeg aldri hadde hatt før. Samtidig hadde ikke jeg og dølahesten våre glansdager, så da jeg kom til det punktet hvor jeg var tvunget til å selge en av de på grunn av økonomi måtte det bli han. Noen har kanskje sett filmen fra dagen hvor jeg sendte min kjæreste Loke av gårde til sin nye eier, det var en av de tyngste dagene i mitt liv. 

Salget av Loke gikk ikke helt som planlagt, og er et kapittel i seg selv. Men resten av året gikk som det skulle, jeg gjennomførte alle fagene med glans og treningen av travhesten Linnbo gikk fremover med stormskritt. Målet var å få oppleve egentrent hest i løp før jeg skulle selge han og flytte til Oslo, men så langt kom vi dessverre ikke. Selv om han kunne blitt satt for prøveløp da jeg solgte han, følte jeg at det var feil å gjennomføre det kun for mitt eget ego, før jeg visste 100% at hesten var klar for dette. Det var veldig tungt å ta farvel med han, selv om jeg hadde vært klar over at dette øyeblikket ville komme helt fra jeg kjøpte han. Etter hestesalget tok det ikke lang tid før jeg solgte bilen. Så dro hestehengeren, og den dyre, flotte dressursalen min. Livet var tomt nå, jeg ble og er fortsatt en hestejente uten hest. 

 

 

Kjære leser. Dette er en sak som står mitt hjerte utrolig nært, og som jeg ikke kommer til å få stresset om nok her på bloggen. Siden jeg ikke er en av de som tror at veganisme er løsningen som kommer til å slå an på verdensbasis, og heller ikke er det beste for folkehelsa, så har jeg andre prinsipper og verdier som jeg lever etter. Jeg elsker virkelig dyr, men det betyr ikke at jeg syns det er etisk feil å spise dyr. Det jeg derimot syns er etisk feil er dårlig dyrevelferd og å fôre dyret med mat den ikke er ment for å spise, for å få raskere tilvekst og bedre profitt. Alt som gjør at penger blir viktigere enn dyret, er feil for meg. Hver eneste krone vi velger å spare på å kjøpe billig kjøtt går til syvende og sist ut over dyret på en eller annen måte. Jeg tror ikke mennesker med vilje velger og støtte dyremishandling, jeg tror det handler om kunnskap. 

Så vær så snill, kjære deg. Hør dyrenes bønn, hør min bønn. Vær nøye med hva du velger å støtte. 

 

 

 

Nå sitter jeg med så mange tanker i hodet og de skal herved skrives ned og publiseres til allmennheten. Jeg er sint, frustrert, oppgitt, kvalm og føler meg maktesløs. Mens man på den ene siden får høre hvor fantastisk det er for helsa, miljøet og dyrene og bli veganer, får vi fra andre siden se bønder som ler av at kupromp er synderen til global oppvarming og melkekartonger som viser et idyllisk dyreliv på store gressenger. Innflytelsesrike bloggere og skremselspropaganda gjør at vi nå har en vegansk bølge over landet vårt, hvor dyrevelferd, miljø og etikk er de største motivatorene. På den andre siden har vi tante Gunilla som mer enn gledelig tar turen over grensa for å hamstre billig steik, og tar gjerne med et par kilo til deg i samme slengen. Kjøtt må vi jo ha, gjerne som hovedingrediens på middagstallerkenen og gjerne i så store kvanti at et “overprisa” stykke kjøtt merket med “Nyt Norge” blir for dyrt til en helt vanlig tirsdag. 

Jeg sitter målløs på gjerdet i denne debatten, og det av tre grunner. Først og fremt føler jeg ikke at jeg har nok kunnskap til å uttale meg. For det andre ser det ut til at folk gjør religion ut av overskrifter de har lest på dagbladet, og lever etter “den som roper høyest”-prinsippet når det gjelder å få uttalt seg om sine meninger rundt sin nye tro, uten og egentlig ha nok liggende til grunn for sine hellige 10 bud. Og sist men absolutt ikke minst så føles det meningsløst og si sine meninger i dagens debatter. Jeg er ikke den som roper høyest og jeg er den som sjekker opp mine fakta før jeg uttaler meg. Kjedelige fakta skaper dessverre lite blest i et hav av høye rop, og jeg velger heller å ta med meg mine verdier i fred og ro på butikken når jeg skal velge ut hvilke produsenter jeg ønsker å legge igjen kronene mine hos. Jeg skroller heller forbi en opphetet diskusjon på nettet, fordi jeg vet hvor mine standpunkt er og trenger ikke å rope høyt for å få anerkjennelse for dem, når det eneste det resulterer i er bitende irritasjon når resten av verden velger å ikke høre. Til tross for at jeg vet hvor mine verdier ligger og at jeg vet at jeg gjør det riktige når jeg kjøper norskprodusert kjøtt til en dyrere pris, er det lett å føle seg alene når de samme produktene er merket med “40% pga. dato” den neste uka, mens kjøttdisken i Sverige fylles opp oftere enn rødvinsglasset til tante Gunilla en fredagskveld. Hvordan kan man vise folk hva som skjer med næringen de støtter ved å kjøpe billig kjøtt? Jeg fylles av maktesløshet. 

 

Jeg orker ikke å sitte på gjerdet lenger. Det er på tide for meg og kvinne meg opp og fortelle det jeg vet. Jeg vet ikke alt og jeg har garantert ikke rett i alt. Jeg har ikke løsningen på global oppvarming eller å mette mennesker uten å bruke dyr. Det er ikke det dette handler om. Det handler om å gjøre det beste ut av det vi har, holde på gode tradisjoner, ha respekt for menneskene og dyrene rundt oss, dele kunnskap og å bruke vår stemme som forbrukere! Vi er alle forbrukere, vi har alle en stemme og det er på tide å bruke den til noe nyttig! 

 

 

1 kilo kyllingfilet til prisen av under èn vanlig timeslønn

Juleribbe til 29,90.-

Hunde- og kattemat til 100-lappen

 

Vet du hva du støtter?

 

Som forbruker av et produkt er det vår rett å vite akkurat hva produktet er.  Når det kommer til kjøtt så er produktet så mye mer enn det du ser. Produktet er først avlet frem, så er det fôret opp før det blir transportert til slakt og slaktet, for å bli transportert til butikkhylla. Det kan høres ut som at denne prosessen er enkel og utføres likt over alt. Sånn er det ikke, langt ifra. 

 

 

Avl
Jeg kan starte med å fortelle deg om artikkelen som fikk meg til å skrive dette innlegget. Overskriften var “Drektige hester tappes for blod for å bloddope griser”. Hva har den artikkelen med avl å gjøre, spør du? Jo, det skal jeg fortelle deg hvis ikke du vil lese det selv ved å trykke på denne linken. Blod fra drektige hester inneholder nemlig hormonet PMSG (pregnant mare serum gonadotropin), som kan brukes hvis man vil fremskynde brunst. Ved å gi griser eller andre dyr dette hormonet kan man gjøre tiden fra et dyr har hatt ett kull til hun er fruktbar igjen, vesentlig kortere. Resultatet av dette er flere kull i året per dyr, som gir større profitt og mindre kostnader. I Norge blir ikke slike hormoner brukt på denne måten, men metoden blir brukt aktivt i mange andre land i Europa. Dette er et resultat av at mennesker vil ha mye mat til en billig penge. Dyrene må rett og slett overgå sin egen kapasitet når det kommer til formering, og hormoner fra blod tappet av levende, drektige hester blir brukt i prosessen.

Du må spørre deg selv om dette er metoder du ønsker å støtte, når du velger kjøtt ut i fra pris. 

 

 

 

Dyrevelferd
Det jeg ofte ser som er et problem er skrekkvideoer som florerer på nettet. Vi ser kuer som står bundet med kjetting i båsfjøs og spiser soya- og maismel, vi ser nyfødte kalver som ligger på kalde og møkkete gulv, griser som står fiksert mellom to metallgitter hele livet, galskapen har ingen ende på det store åpne internettet. Disse videoene er grusomme og se på. Og her mine venner, kommer selve poenget med dette innlegget godt frem i lyset;
med få unntak, så er ingen av disse videoene fra Norge. 

 

Det er heller ikke lov til å bygge båsfjøs i Norge lenger. Skal du bygge fjøs til kuene dine i dag, må du bygge løsdriftfjøs, noe som i stor grad vil si at kuene kan styre dagene sine stort sett som de vil. Alle kyr fôres hovedsaklig med grovfôr, det vil si høy eller ensilasje/silo. Kraftfôr brukes for å fylle på med energi og vitaminer- og mineraler der det trengs. 

Det du derimot kan tenke litt på er om det du ser i videoene er noe du ønsker og støtte eller ikke. Du kan nemlig velge. En steik til 59,90,- er sikkert fint for lommeboka, men for at den skal kunne bli produsert kreves det at vi ofrer dyrets velferd. Fjøs som er tilrettelagt for å gjøre jobben enklest mulig for bonden, rask tilvekst og minst mulig risiko for sykdom og skade på dyrene. Det vil ofte si ensomhet, fiksering, kraftfôr basert på importert soya, og fler dyr gir bonden mindre tid til å oppdage og behandle skader hos hvert enkelt dyr. 

I Norge har vi bønder som elsker dyrene sine, og det er fortsatt mulig for småbrukere og holde på med kjøttproduksjon selv om det er svinhardt arbeid. Mindre bruk med færre dyr gir bonden mulighet til å tilrettelegge og gi dyrene et bedre liv, men for hver krone du velger å legge igjen over landegrensa eller på importert kjøtt istedenfor å støtte norsk landbruk, forteller du regjeringen og bonden at du er villig til å ofre bondens harde arbeid og dyrenes velferd for at du skal få billig mat. 

 

 

Multiresistente bakterier
I Norge har vi kanskje et av verdens strengeste reguleringer fra mattilsynet. Mange andre land har ikke en gang et tilsyn som setter regler for hvordan dyr skal holdes. Ekstremt høy bruk av antibiotika verden over er med på å øke farene for resistente bakterier, og Norge er et av landene som det blir gitt ut aller minst antibiotika til husdyr. Faktisk så må bonden ha besøk av en veterinær og få fastsatt en diagnose, før veterinæren kan gi antibiotika. I andre land kan bonden gi antibiotika selv, og det blir i store deler av verden brukt antibiotika i fôret. I Danmark inneholder hele 48% prosent av alle pakkene med svinekjøtt multiresistent bakterier. FØRTI ÅTTE PROSENT! I Norge hadde vi ganske nylig stort engasjement rundt bruken av narasin i kyllingfôret, som vi som forbrukere klarte å få en stopper for. Heia! 

 

 

Ubrukte ressurser i Norge
Et annet motiv for å støtte den norske bonden er å få brukt de enormt store beiteområdene vi har. Kuene våre spiser i hovedsak gress, og det krever enorme arealer med dyrka mark for å produsere høy til dyra våre, og av hele landarealet våres er det knappe 3% som egner seg som dyrka mark. Samtidig ser jeg vakre skoger med masse flott terreng stå å gro igjen. Steder hvor det tidligere var enkelt å komme seg frem og åpne sletter, gror igjen med busker, kratt og kjerr. Dette her er helt enestående mat for beitedyr, og er mange hundre tusener verdt i fôr dersom man kunne utnyttet ressursene. Dessverre er det kanskje mer jobb for bonden å ha dyrene på fritt beite enn å ha de innendørs, og det hadde kanskje vært mer lønnsomt dersom man kunne fått bedre betalt for kjøttet, slik at man hadde bedre tid til å prioritere slike løsninger. Det finnes enormt store ubrukte ressurser i Norge, og med litt kreativitet, hardt arbeid og en regjering som har troa på småbrukerne kan vi komme svært langt på de ressursene vi har.  Det finnes dessuten forskningsresultater på at kjøtt fra gressfôra dyr er langt sunnere og inneholder blant annet mye omega 3. 

 

 

Landbrukspolitikk
Som nevnt i stad er det fortsatt mulig for småbrukere og drive i Norge, men hvis utviklingen fortsetter sånn her så er det snart ikke realiteten lenger. Vi hører jo bøndene mase om dette landbruksoppgjøret når det nye statsbudsjettet legges fram, og av og til raser bøndene i Oslos gater i en lang traktorkolonne på vei til Stortinget, for å prøve å få resten av landet til å høre deres bønn. Vi som forbrukere bryr oss ikke stort mer om det, vi får jo biffen vår på tallerkenen uansett. Hvilke fordeler har egentlig mannen i gata av å engasjere seg i landbrukspolitikken? 

Jeg må innrømme at jeg kan svært lite om politikk, men med tanke på at jeg mot alle odds har en drøm om å bli bonde en dag, prøver jeg å følge med litt. Dit politikken er på vei i dag, ser det ut til at regjeringa ønsker og sentralisere produksjonen. Siden 1970 til 2010 ble det lagt ned 112 000 gårdsbruk, fra omlag 155 000 til 46 600 gårder på 40 år. Det vil si seks gårdsbruk lagt ned hver eneste dag! Samtidig har produksjonen doblet seg og eksisterende gårdsbruk må øke produksjonen for at det skal være lønnsomt å drive. Det er kanskje en kombinasjon av økt import av kraftfôr og økende kunnskap rundt ernæring og fôring av produksjonsdyr, men tallene er ikke det eneste som endrer seg av en sånn utvikling. En bonde driver ikke med produksjon av kjøtt eller dyreprodukter fordi personen er glad i penger. Han gjør det fordi han elsker dyrene sine. Eller hun! Bonden elsker å stå opp for å møte fornøyde kuer og ønske nytt liv velkommen, selv om det innebærer å jobbe hver eneste dag hele året, også julaften og hele sommerferien. Større gårdsbruk og besetning = mindre tid til oppfølging av hver enkelt dyr, og det må tys til enklere løsninger. Landbruksoppgjøret er helt avgjørende for bonden i dette scenarioet. Aller helst skulle jeg likt å sett alle produksjonsdyr gå ut og inn hele året, kalven gå med moren sin fra den blir født og alle dyrene går på skogsbeite fra mai til september, men den er ønsketenkning slik som etterspørselen er i dag. Det er ingen andre enn oss forbrukerne som har skyld i dette. 

Bonden hadde vært mer enn villig til å gi oss alt vi spør etter, dersom vi hadde vært villig til å betale for det. Men det er vi ikke. Vi er heller ikke inetressert i å sette oss inn i hvorfor landbruksoppgjøret er så viktig for bonden, og syns egentlig det er et mas at de lager så mye drama rundt hele opplegget. Vi vil ha mye mat, så billig som mulig. Noen må betale prisen for det, og det er dyrene. Og alle bøndene som må legge ned, fordi de ikke har nok ressurser til å drive en lønnsom drift. 

 

 

Transport og slakt av dyrene
I siste fase av produksjonen av dyreprodukter står slakting på agendaen. Også på dette har Norge strenge regler, men vi vet at det skjer mye grusomt i verden når det kommer til dette feltet. Nationen skriver om vanskjøtte dyr som transporteres under grusomme forhold fra EU til Tyrkia for å bli slaktet der. Dette gjelder både halal og vanlig slakt. Halalslakt er et mye omstridt tema i Norge, spesielt blant Norske bønder, men sannheten her er at Islam må innrette seg etter Norsk lov når det kommer til slakt av dyr. Metoden som blir brukt i Norske slakterier er den samme uansett halal eller ikke, og er den mest effektive og humane måten, hvor dyret først bedøves og så tappes for blod. Dette er godkjent i samarbeid med Islamsk Råd, og jeg håper det gjør at norske muslimer kan nye godt av norskprodusert mat med god kvalitet, slik at de også slipper å reise over grensa for å handle sin mat. 

Lover og regler rundt transport av dyr kan du finne her: Lovdata, under kapittel 2. 
Lover og regler rundt slakt kan du finne her: Lovdata

 

Et tema som bør få mer belysning er hvordan vi kan utnytte ressursene bedre også her. Dyr som har blitt brukt i melke- og eggproduksjon blir kastet, dette gjelder blant annet rundt tre millioner verpehøner i året. Disse hønene har levd et helt liv for å legge egg til oss mennesker, også blir de gasset ihjel og kastet. Er dette nyttig bruk av ressurser? Faktisk er det vel ikke en ressurs i det hele tatt, men praktisk talt helt ferdig utvokst mat, som kun trenger og slaktes og skoldes før hun kan selges som ypperlig mat. Spør etter høne i din nærbutikk, og gi deg ikke før du får det! 

 

 

 

Økologisk 
Jeg vil si noen ord om økologi helt på tampen her. Mange sverger til økologisk kjøtt, men for meg blir det litt for svart/hvitt å si at økologisk er eneste gode alternativ og konvensjonelt er uakseptabelt. Spesielt i Norge så er dette langt fra sannheten. Så lenge dyrene har levd et godt liv og spist bra grovfôr og lite eller ingen importert kraftfôr er dette produksjon jeg kan støtte og som er i tråd med mine verdier. For eksempel så syns jeg det er en god idé å bruke våres matsvinn på omkring 300 000 tonn i året til å fôre produksjonsdyr, men siden Debio krever at maten kua spiser er økologisk og bonden ikke kan kontrollere hva som er i denne matsøpla, vil ikke dette kjøttet kunne selges som økologisk kjøtt. I mitt hode hadde det vært viktigere å kunne bruke all den brukbare maten til noe fornuftig, enn at akkurat det stykke med kjøtt må merkes som økologisk. Det er kanskje bare meg? Misforstå meg rett, økologisk er helt gull! Men vi må kanskje tenke litt utenfor boksen når det kommer til bærekraftige løsninger. Og hvor glad hadde ikke kua blitt for å få fråtse i deilige, friske grønnsaker?! 

 

 

 

Hode til hale
Hva med oss som faktisk ikke har råd til å støtte det vi ønsker, da?

Det har i det siste blitt utrolig populært å henge seg på “hode til hale”-bevegelsen, og navnet beskriver vel egentlig hva dette går ut på i seg selv. Jeg kan godt forstå hvorfor dette nå begynner å bli så stort, som et slags motsvar til vegan-bevegelsen. Det er dette jeg har stor tro på. Ved å gå hundre år tilbake i tid, da vi brukte det vi hadde av ressurser, og ikke en beinsplint ble kasta uten å prøve å få noe ut av den. Nå selger vi gjerne kyllingfilet og indrefilet til flere hundre kroner kiloen, mens resten av skrotten blir nærmest sett på som søppel, og kvernes til kjøttdeig og resten kastes. Er dette god bruk av ressurser og en fin måte og hedre og respektere et dyr som gir deg mat? Det syns ikke jeg. Det er heller ikke særlig bra for helsa. 

Det er så mye du kan gjøre med andre deler av dyret enn fileten, for eksempel kan du lage leverpostei av leveren, koke kraft på bena, speke hjertet, lage oksehalesuppe og mye, mye mer. Ved siden av at bruk av hele dyret er en bedre måte og bruke ressursene på har det også mye høyere helsegevinst, fordi vi inntar et bredere spekter av aminosyrer (proteiner), vitaminer og mineraler. Innmat og kraft kan for eksempel regnes som supermat, og dette er mat som ellers vil bli kastet. Til sammenligning kan vi bruke 1000 kroner på å kjøpe et glass med spirulinapulver, som også egentlig bare er laget av superbillige alger. Jeg mener, lukk opp øynene! Vi har et helt eldorado av ubrukt mat! 

Siden denne flotte maten blir ansett som søppel av veldig mange, er det bare en bonus for selskapene og få solgt istedenfor å kaste det. Innmat og bein er derfor mye billigere enn muskelkjøtt, så her er det mange kroner og spare! Dessuten er jo innmat så utrolig bra for helsa også, win-win! Dessverre er det ikke alltid så lett å få tak i, fordi etterspørselen fortsatt er så liten. På en vanlig matbutikk finner vi fler hyller med fileter og entrcote, men en pakke med lever tror jeg faktisk aldri jeg har sett i en vanlig Rema eller Kiwi. Spør butikkansatte hver gang du er innom, og selvfølgelig bruk ferskvarediskene eller kontakt private. De kan bestille til deg! 

 

 

 

Jeg vil avslutte med å fortelle en ting om forbrukermakt

Ja, fordi Norge er jo ikke perfekte vi heller. Vi jo ta den mye omtalte kyllingen “Ross 308”. Det er så utrolig mye lesing å finne om man googler dette navnet, så jeg skal heller vise dere et par bilder jeg har fått låne av en bekjent. Jeg måtte måpe da jeg så bildene, og jeg skammet meg over at jeg tidligere ikke har visst bedre. Det beviser bare at folk ikke velger kjøtt utelukkende ut i fra lommeboken, men at det i de aller fleste tilfeller handler om kunnskap. Jeg skammet meg altså så inderlig når jeg så disse bildene, fordi jeg som anser meg selv som opplyst ikke visste at kyllingen vi kjøper i butikken er så voldsomt overvokst. Det vil si, jeg visste det selvsagt. Men jeg har jo aldri sett det på denne måten før. 

Syns du kylling er dyrt? På dette bildet ser du to forskjellige raser. En normal hønserase og en Ross 308. De er klekket omtrent samtidig, og den ene rasen har vært på slankekur siden den var ca. 6 uker gammel. Hvilke av disse tror du var på slanker’n? 

 

 

Selvfølgelig var det den store kyllingen som er en Ross 308 og som var på slankekur siden den var 6 uker gammel. Hun klarte rett og slett nesten ikke å gå. Det er forståelig hvis du sammenligner bena på de to rasene, omtrent like store ben og dobbelt vekt å bære på. Legg også merke til den trange åpningen der luft- og spiserøret går inn. Denne kyllingen har hatt et langt og godt tilrettelagt kyllingliv, mens konvensjonell kylling som er omtrent på størrelse med denne blir slaktet når de er 5 uker gamle. Dette er helt normal kyllingproduksjon i norsk landbruk, og er et resultat av at vi ønsker mer kjøtt til lavere pris. Bruk din stemme for å fortelle at du ønsker en mer human kyllingproduksjon, og legg kronene dine i den kyllingen du ønsker å se mer av i butikkhyllene. Velg økologiske, saktevoksende kyllinger, krev å få kunne kjøpe høne i frysedisken, kjøp hel kylling istedenfor kyllingfilet og så videre. Tusen takk til Cecilie Børgund for at jeg har fått dele bildene dine! 

 

 

Dette innlegget er ikke mest som skremselspropaganda. Jeg ønsker å dele kunnskap og bevissthet rundt hvert eneste lille matvalg vi gjør i hverdagen. Som nevnt en gang tidligere i dette innlegget fikk vi stoppet bruken av narasin i kyllingfôr, takket være voldsomt engasjement i media som første til salgsnedgang, og det burde vi ta lærdom av. Vi som forbrukere sitter med makten, vi er ikke maktesløse! Det er du som bestemmer hvilken næring du vil støtte, støtter du uetisk masseproduksjon og en sakte men sikker vei til monokultur eller støtter du mangfold i Norsk jordbruk, et verdig liv for dyrene og mat av ypperste kvalitet i absolutte verdensklasse? 

 

Du bestemmer.  

 

Med vennlig hilsen engasjert forbruker og fremtidig matprodusent,

 

#samfunn #forbrukermakt #økologisk #dyrevelferd #helse #kosthold #norge #norgetrengerbonden #landbruk #kvalitet #underholdning #mat #kjøtt