Mandag den 28. september kjørte jeg og Loke på vår, mest trolig, siste vei sammen. Jeg har tatt den enormt tunge avgjørelsen om å sette Loke ut på helfôr. 

For snart tre år siden ble jeg lykkelig eier av Loke. Jeg følte av hele mitt hjerte at denne hesten skulle bli hos meg til han døde i mine armer. Men det løftet klarte jeg ikke å holde. Jeg har sviktet deg, Loke. Hele meg gråter. Mandag 28. september 2015 skulle aldri skje. Og det burde aldri ha skjedd. Men våre dager var talte. Og det var tydelig. Vi trivdes ikke i hverandres nærvær. Vi var oftere frustrerte på hverandre, enn vi koste oss. Til slutt ble tanken på å reise til han bare mer og mer fjern. Tanken på å bruke så masse penger på en hest som ikke koste seg i mitt nærvær var bare absurd. 

Jeg ble desperat etter å få sendt han bort. Å fa han til et hjem hvor han er førsteprioritet. Å gi han et liv han fortjener. 

Min verdens beste Loke. Hjertet mitt gråter. Hele meg gråter. 
I meg finnes et stort, sort hull, siluetten av deg.