Tomrommet i meg

 

 

Hele livet har jeg alltid vært omringet av trær og endeløse jorder, mange dyr og hester, gjørme og grønne enger. Å bo på landet har formet hele meg. Slik jeg er i dag, er jeg på grunn av en oppvekst med mye aktiviteter ute i det fri og mage tusen timer ute sammen med dyr, høyt oppe på varder og lang nede i dalene, i stekende sol og i bitende kulde. Slik er ikke livet mitt nå, og jeg føler et stort tomrom. 

Jeg har lenge følt at jeg ønsker å være mer personlig på bloggen. Det kommer av at jeg føler på presset om å måtte være så perfekt hele tiden. Konstant er jeg stresset over å måtte være flink, man må passe på å spise sunt og trene, ha et ryddig og rent hjem, sove nok og stå opp tidlig og så må man for all del ikke glemme å være lykkelig. Jeg er opptatt av helse, både fysisk og psykisk, og syns temaene er viktige å belyse. På lik linje med resten av majoriteten, er livet mitt selvfølgelig ikke perfekt, og det er helt greit. Ingen ser perfekt ut, er perfekt og ingen skal bli det heller. Derfor ønsker jeg å ha et sunt fokus rundt temaene, og normalisere det å være et menneske i den virkelige verden. Ingen lever i en tulleverden der alt er perfekt, det gjør heller ikke jeg, men det kommer ikke fram på bloggen og mine andre sosiale medier. Jeg føler at Lisa på internett ser ut som er jente som sprudler av glede hele døgnet, er fit og sprek og lager mat fra bunnen til hvert eneste måltid. Det er overfladisk og det er så feil. Det er ikke idealet jeg ønsker at du leve opp etter, det er urealistisk og det er ikke en gang meg. Jeg ønsker å vise at alle har utfordringer og du er helt lik som alle andre. Ingen av dine følelser er feil eller ubetydelige, du er svært verdifull og selv om du ikke alltid får til alt du ønsker så burde du få vite at du gjorde en himla god innsats. At noen andre på din alder har mastergrad og ikke du, eller at andre har hus og barn og ikke du, gjør deg ikke udugelig og lat. En mamma med tre små barn eller en mastergradstudent møter på utfordringer hver dag de også, selv om det kanskje ikke ser slik ut fra ditt ståsted. Ingen er bedre enn deg, din eneste konkurrent er deg selv. 

 

På bakgrunn av dette ønsker jeg også å dele mer av meg selv på bloggen, men det er faktisk ikke så lett som man skulle tenke seg. Det er en grunn til at dette maset etter å være perfekt er her, og det mye på grunn av at folk bare deler sine solskinnsbilder og happy days på internett. Det er fullstendig forståelig, fordi det ligger ikke i vår natur og blotte våres svakheter, og ingen skal heller klandres for å dele momenter og oppnåelser de er stolt av med millioner av andre på the world wide web, det er en fantastisk god ting! Men dette gjør at det ikke er så lett å dele utfordringer heller. Er du en dårlig person hvis du lager en film hvor du sitter og klager inn i kamerat i 5 minutter, eller er du modig som forteller åpent om vanlige folks hverdagslige utfordringer, slik at andre ikke føler seg så alene? Jeg kan i alle fall ikke fortsette denne bloggen uten og være ærlig med deg. Så det skal jeg være, og jeg vil starte med å fortelle historien om hvordan jeg føler at jeg har mistet en del av meg selv. 

 

På mange måter vil dette være det første innlegget hvor jeg skriver om min reise mot å nå min drøm om å bli bonde, som jeg tidligere har nevnt med svært få ord her på bloggen. Nå har jeg kvinnet meg opp i flere uker, så her har du min historie om hvordan jeg kom hit jeg er i dag, og hvordan jeg føler at jeg mistet av del av meg selv på veien. Dersom dette er totalt uinteressant for deg og du ikke får noe utbytte av å lese, vennligst la være. 🙂 

 

Jeg har aldri vært noe skolegeni, og gikk faktisk på gårdsskole hver fredag fra 7. trinn til og med ut ungdomsskolen. Kaniner og hest betydde en stor rolle for at jeg skulle komme opp på det nivået jeg kom på når gikk ut av ungdomsskolen med karakterer gode nok til å komme inn på Media til og med, som på det tidspunktet hadde et inntakssnitt på 4,2. Etter to år på videregående fant jeg ut at jeg ønsket å bli lærling istedenfor å gå 3.året og få en studiekompetanse jeg ikke kom til å få bruk for allikevel. Jeg ble lærling i 2012 og var lærling i mediegrafikerfaget i 8 måneder. I løpet av den tiden hadde jeg rukket å bli 18 år, få egen leilighet, ta lappen og få meg hest, og da jeg fant ut at dette aldri ville være yrket for meg sluttet jeg og måtte flytte hjem igjen. Jeg brukte et år på å jobbe og kose meg med hest, tok hengerlappen og kjøpte hestehenger så jeg kunne komme meg på treninger på egenhånd. Jeg begynner å innse at jeg er svært opptatt av denne livsstilen, og at jeg i aller største grad ønsker å skape meg en arbeidsplass rundt hester på min (fremtidige) egene gård. Jeg ville bli lærling i hestefag og sammen med min gode venninne Malin bestemte vi oss for å flytte til et nytt sted og begynne på Heste- og hovslagerlinja, noe som skulle bli begynnelsen på et eventyr uten like. 

Landbruksskole var fantastisk, jeg lærte så mye på skolen og ble utrolig motivert og inspirert. Jeg tilbragte hver dag sammen med likesinnede hestejenter og Malin, hennes hest Lucky, min kjære dølahest Loke og jeg, bodde på internatskolen sammen. Vi hadde en tung internathverdag, det var ikke lett å være 20 år og bo med en veldig stor gjeng 16-åringer. De fleste var alle veldig flotte mennesker, men enkelte i tenåra som akkurat har flyttet fra mors rede ble ofte litt mye for meg. Det ble mye dårlig søvn og irritasjon i timene, under måltider og ellers. Under oppholdet hadde vi to vikarlærere som var studenter ved landbruksuniversitetet i Ås, og disse jentene viste seg å bli de som skulle snu min verden helt opp ned. 

Universitet har vært et uoppnåelig, skremmende og ukjent fenomen for for meg i alle år. Det var der den flinke delen av befolkningen gjorde av seg etter videregående, når vi andre måtte ut i jobb. Men jentene fra Ås viste meg en helt annen side av det hele som jeg ikke ante eksisterte. Jeg som hadde sett for meg at min skjebne er å måte hestemøkk og lære lidenskapelige unge jenter å hanskes med hester, så plutselig for meg biologi på cellenivå, utvikling av fôr sammen med noen av verdens dyktigste fagfolk og forskning som en del av min fremtid. På dette tidspunktet hadde jeg allerede skaffet meg lærlingplass i en topp moderne stall hos noen av Norges legende innen trening og rehabilitering av hest. Jeg husker dagen jeg hadde en 20 minutters samtale med en av jentene fra Ås som om det var i går. Jeg var overbevist om hva min fremtid skulle bringe, og løp inn på rommet for å ringe jobben jeg hadde fått, med den vemodige beskjeden om at jeg hadde bestemt meg for å studere i stedet. Så var vi i gang. 

Jeg har aldri visst hva jeg ville med livet mitt. Jo, jeg hadde interesser og lidenskap, men penger tiltrekkes ikke av luft og kjærlighet. Det er helt avgjørende å ha en jobb hvor man har en ok inntekt, nok til å ha et trygt hjem og litt salt på maten, men så mye mer enn det er ikke nødvendig for meg. Nå visste jeg at jeg kunne studere, og jeg visste at Husdyrvitenskap var mitt kall. For første gang i livet hadde jeg et konkret mål og jobbe mot, og det føltes så tilfredsstillende. Når jeg sommeren 2015 var ferdig på hestelinja, tok jeg turen hjem med en hest rikere enn jeg dro ned med, et mål om å ta studiekompetanse mens jeg bodde hjemme og levde på studielån og kose meg skikkelig med hest og travsport, før jeg ved årets slutt skulle selge begge hestene og flytte til kjæresten i Oslo for å endelig starte studiene på Ås. 

Den nye travhesten min gjorde at jeg hadde et kjempeprosjekt og jobbe med, og han ga meg enorm glede og en utfordring jeg aldri hadde hatt før. Samtidig hadde ikke jeg og dølahesten våre glansdager, så da jeg kom til det punktet hvor jeg var tvunget til å selge en av de på grunn av økonomi måtte det bli han. Noen har kanskje sett filmen fra dagen hvor jeg sendte min kjæreste Loke av gårde til sin nye eier, det var en av de tyngste dagene i mitt liv. 

Salget av Loke gikk ikke helt som planlagt, og er et kapittel i seg selv. Men resten av året gikk som det skulle, jeg gjennomførte alle fagene med glans og treningen av travhesten Linnbo gikk fremover med stormskritt. Målet var å få oppleve egentrent hest i løp før jeg skulle selge han og flytte til Oslo, men så langt kom vi dessverre ikke. Selv om han kunne blitt satt for prøveløp da jeg solgte han, følte jeg at det var feil å gjennomføre det kun for mitt eget ego, før jeg visste 100% at hesten var klar for dette. Det var veldig tungt å ta farvel med han, selv om jeg hadde vært klar over at dette øyeblikket ville komme helt fra jeg kjøpte han. Etter hestesalget tok det ikke lang tid før jeg solgte bilen. Så dro hestehengeren, og den dyre, flotte dressursalen min. Livet var tomt nå, jeg ble og er fortsatt en hestejente uten hest. 

 

 

 

Underveis i dette året hadde jeg oppdaget at jeg har en kjempelidenskap for kosthold og ernæring. Jeg hadde allerede startet å dele oppskrifter på Instagram og det gikk veldig bra. Jeg lærte mye hele tiden, og det fascinerte meg stadig hvordan jeg kunne koble det jeg lærte i biologi på skolen, inn i hvordan kroppen utnytter seg av næringsstoffene vi putter i den. Plutselig hadde kjæresten min og meg blitt samboere i en flott leilighet i Oslo, og jeg var i en 100% stilling på taxisentralen. Livet smiler, det er mengder med flotte matbutikker rundt meg og jeg startet opp bloggen min. Endelig hadde jeg fått det jeg hadde ønsket meg i veldig, veldig mange år. Egen leilighet, fri fra ansvaret å være hesteier (for en stund) og tid til å være ung og dristig. Jeg var enda et steg nærmere drømmen om å studere på Ås, for så å flytte tilbake på landet og starte det livet jeg ønsker å ha. Det å kunne leve av gården min. 

Det har ikke helt gått som planlagt. Planen om å ta fagene jeg mangler for å komme inn på Ås går tregt, og selv om jeg har en jobb og er trygg økonomisk, har et vidunderlig forhold med samboeren min, fikk ha med de to kaninene mine og holder på med kosthold og blogging hver dag, var det noe som var galt. Men jeg klarte ikke å sette fingeren på hva. Etter et par veldig tunge måneder gikk jeg til legen og kom ut derifra med 40% sykemelding. Hun sa jeg var deprimert. Det var en tung beskjed å få, men samtidig en lettelse å vite at følelsene jeg følte var for en grunn og at jeg ikke var udugelig og lat som jeg hadde følt meg i flere måneder. Det som starter som en uskyldig negativ tanke om deg deg selv inne i ditt hode kan utvikle seg til å bli et problem hvis ikke du tar et oppgjør med deg selv. Tanker om at du burde fått til mer, du burde kommet lengre i livet, du har noe uoppgjort med kolleger eller venner, du får ikke til noe, du er stygg, overvektig eller ikke flink nok på skolen. Det er kun ditt hode som tenker slik, og det er ikke greit å si slikt til seg selv. Du ville aldri sagt slike ord til din beste venn, det ville vært helt grusomt. Så hvorfor fortjener du å høre de ordene selv? Du gjør ikke det. Det er kun du som har mulighet til å gjøre endringen i eget liv, er du ikke fornøyd med en ting så er det kun du som får endret det. Det er ingen andre enn du som vet hva dine innerste ønsker og drømmer er, og er noe galt, så er du den eneste i hele verden som får sagt ifra om det. Du ville aldri nølt med å ta grep dersom du så din beste venn ha et problem. Så hvorfor nøle hvis du selv har et problem? Det er ikke klaging. Du har like stor rett til å ønske deg noe godt for deg selv, som alle andre i denne verden. 

 

 

 

Jeg har vært hesteeier siden 2012, jeg har hatt egen bil, og har som sagt vært omringet av jorder og skog og hatt en aktiv hverdag hele livet. Nå bor jeg i Oslo og har en stillesittende jobb og ingen hest. Men jeg kommer til å nå målet mitt om å en dag få en bachelor og leve av egen gård. Produsere næringsrik, bærekraftig og ren mat til folket og lære bort alt jeg kan om helse, kosthold og ernæring slik at så mange som mulig kan ha en frisk og glad hverdag. Dette er bare en midlertidig og nødvendig fase på veien for å komme dit, og jeg må fokusere på det jeg har som er positivt. Jeg har gode forutsetninger for å klare skolen, jeg har en støttende samboer og jeg har en lidenskap som jeg vet vil være essensiell å ha med meg på reisen for å vite hva jeg jobber mot og for å bli lykkelig. Selv om mange har kommet så mye lenger enn meg og har egen bolig og mange dyr, har de andre mål de må jobbe mot og andre utfordringer som jeg ikke kan tenke meg en gang. Ingen er på samme sted i livet, og du må finne dine egne positive ting du må fokusere på. Når jeg gikk på landbruksskole måtte jeg fokusere på å få gode karakterer, ha det gøy i fagene jeg likte og ha det hyggelig med hesten min. Når jeg tok påbygg måtte jeg fokusere på og få ståkarakter i all fag og ha Ås og at jeg gledet meg til å flytte hjemmefra (igjen!) i sikte. Nå må jeg fokusere på alt det morsomme jeg kan gjøre uten ansvaret å være hesteier, alt jeg ikke får gjort når jeg er mor og har en hel gård å ta meg av, og fortsette og bruke drømmen som et lokkemiddel for å ta fagene jeg mangler. Vi finner ting å sette fingeren på i alle faser av livet, og alle har forskjellige utfordringer. Selv om det er vanskelig, må vi prøve å se rundt de tingene, og finne de gode sidene med stadiet vi er i akkurat nå. Finner du ingen positive sider er det på høy tid og gjøre en revurdering av hva i alle dager du holder på med, sette seg opp noen verdier som er viktig for deg, og ta alle livets valg basert på de verdiene. Alt fra hvilken kaffe du velger til frokosten til hvor du ønsker å bo. 

 

 

 

Jeg føler at jeg har et tomrom inni meg. Hver eneste dag drømmer jeg om å flytte til gård og leve drømmen, men også da kommer jeg til å ha utfordringer jeg ikke kan se for meg nå. De kommer senere, og de skal vi ikke tenke på nå. Nå må jeg glede meg over det jeg får til med bloggen og matlaging, jeg må fokusere på ting jeg kommer til å savne ved å bo i Oslo og sette pris på alle mulighetene man har i denne fasen av livet. Det som må drive meg, er tanken på å ikke angre på ungdomsårene, at jeg ikke flytter tilbake til landet for tidlig og misser ut på mang en vill helg på byen og hyggelige kvelder med gode venner. Jeg må tenke på alt det gode som kommer til å skje meg dersom jeg holder dette fokuset. Og det må du også. 

 

Veien min mot målet kommer til å bli lang, men jeg skal nå målet og veien skal bli til mens jeg går, derfor jeg ønsker å skrive om det hele. Fra og med i dag til jeg står der med min ferdige gårdsbutikk og skal ha åpen dag. Jeg vil dele gleder og sorger, oppturer og nedturer. Jeg vil dele de ekte sidene ved å være et menneske, de tunge dagene og de gode oppturene. En dag skal jeg få muligheten til å fylle tomrommet i meg igjen, og da skal jeg være skikkelig godt rusta med en utdannelse i ryggen og mange gode og innholdsrike ungdomsår og se tilbake på. Når jeg ser tilbake har jeg hatt mange tunge tider å komme meg igjennom, men det har ført til at jeg er der jeg er i dag, og det er jeg ikke annet enn ekstremt stolt og fornøyd med å ha fått til, tross alt. En gang i framtida skal jeg se tilbake på årene i Oslo og tenke at det var jammen noen flotte år, og alle problemene vil være løst og glemt med tiden. En gang i framtida står jeg der som en sterkere person, bare på grunn av det jeg opplever her og nå. Og det gjør du også, tro meg. 

 

All the love;

 

 

 

#mentalhelse #psykiskhelse #hest #utdanning 

 

 

 

4 kommentarer

Siste innlegg