God søndagskveld!
Jeg håper alle har hatt en flott helg. Jeg jobbet til halv 12 på fredag og startet igjen klokken 8 på lørdag, så resten av lørdagen ble brukt på å spise Indisk mat og slappe av. Jeg skulle nemlig opp igjen i dag tidlig og ordne deilig frokost til gjestene mine! Etter frokost dro vi til alternativmessen, eller Wellbeing festival som den kalles, som var denne helgen. Jeg er i utgangspunktet en ganske åpen person, men må innrømme at jeg tror mye av dette er svada. Til syvende og sist så lander svaret mitt alltid på at jeg ikke vet, før det motsatte er bevist. 

Jeg syns jo uansett at alt slikt er spennende, og ønsker å tro på det, men klarer ikke å gi meg til å gjøre det. Spesielt ønsker jeg å tro på dyretolker, kanskje ikke så rart siden jeg elsker dyr. Derfor ble møtet mitt med dyretolken i dag ganske så spesielt.. 

Litt bilder fra i dag!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg liker jo alt slikt dilldall med et buddhistisk preg over seg. Farger, tepper, drømmefangere, stener, dufter, røkelse, yoga og så videre er midt i blinken for meg! 

Tror vi på dyretolker?
Dyretolk er en av tingene jeg ønsker å ha tiltro til. Ikke fordi jeg absolutt vil at dyr og mennesker skal kunne “snakke” sammen, men fordi jeg til tider blir så utrolig frustrert og redd ovenfor dyrene mine. Jeg er en sånn hønemor, som alltid overanalyserer tingene dyrene mine gjør, og prøver å oppfatte signalene de gir meg. Halter hesten nå? Er benet hovent der? Ømmer han når jeg trykker her eller der? Har den vondt i magen nå? Hvorfor drikke du så masse nå? Hvorfor, hvordan, hva om?! Hele tiden. Det er alltid noen spørsmål rundt dyrene som forblir ubesvarte, og det er vondt og ikke vite. For eksempel så har jeg nå en kanin på 11 år og en på 1 år. Elleve år er jo ganske mye for en kanin, og for meg er spørsmålet hvor lenge jeg skal la det gå før han får slippe. Men så lenge det ikke er noe å slippe fra, så skal han selvfølgelig få leve pansjonistlivet hos meg. Men hvordan vet jeg at ikke han selv syns det er nok? Og han på ett år er til tider veldig aggressiv, og det er ganske uforståelig, fordi han tydelig har en treng for å være rundt oss hele tiden. Jeg trodde først at han følte seg truet og reagerte med selvforsvar, men etter å ha lært han å kjenne så vet jeg at han finnes ikke redd eller usikker. Han er faktisk utrolig sterk og selvsikker! Det hadde jo vært fint om man kunne fått svar, ikkesant? 

Jeg må innrømme at jeg har prøvd å kommunisere med dyrene mine, og at jeg har syns at det er litt vondt når jeg ikke har fått det til. I dag stoppet jeg på en stand for en skole som utdanner dyretolker, Flammehuset. Jeg gikk inn i samtalen med et kritisk syn, og jeg spurte mange spørsmål. Damen jeg snakket med virket i utgangspunktet ganske lik som meg selv, hun var egentlig utdannet Geolog, og tror på vitenskapen. Vi snakket i nærmere 20 minutter, og svarene jeg fikk fra henne var veldig annerledes enn jeg regnet med de skulle være. 

Det siste spørsmålet jeg fikk stilt før jeg måtte gå var “Hvordan vet du at det du føler og setter ord på, er telepati med dyret, og ikke bare noe du personlig føler der og da?”. Svaret hennes satte meg ut så mye at jeg takket for meg og måtte gå. Hun var en herlig person!  

Jeg tenkte på Loke. Min kjære, kjære bestevenn som jeg dessverre valgte å selge i september i fjor. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det skjedde, men det hadde kommet til et punkt mellom oss hvor ingenting fungerte, og vi ikke trivdes med hverandre. Jeg merket hvordan han motarbeidet meg mer og mer, og jeg det samme mot han. Ingen av oss mente det vondt, det var som om at vi begge prøvde, men klarte ikke å kose oss med hverandre. Det var den vondeste følelsen. Det var så vondt, at jeg til og med sluttet å besøke han på beitet. Han koste seg mer alene med de andre hestene enn med meg. Hvor var vårt sterke bånd blitt av? Jeg klarte ikke å finne ut hvor på veien det gikk galt. 

En dag bestemte jeg meg for å dra opp til han på sommerbeitet og vi skulle bare kose oss. Jeg tok på koseklær, satt på Loke bare grime og vi skulle ta en koselig skrittetur sammen i skogen. Bare kose oss. Det ble en forferdelig tur, det ble faktisk vår alle siste ridetur sammen. Jeg vet ikke hva jeg gjorde galt, men noe må det ha vært som han ikke var fornøyd med. Kanskje hadde jeg sinnet og hjertet på feil sted, det kan være nok. Han var lei, jeg var lei. 

Han ble solgt, og før jeg fikk pengene for han, så døde han hos nye eier. Jeg vet at Loke hadde det fantastisk hos nye eier, og håpet han skulle finne samme tone med henne, noe jeg tror de gjorde, før ulykken hvor han døde skjedde. Problemet er at jeg ikke fikk betalt, og for meg så er det å miste Loke en straff i seg selv, og pengene kan aldri erstatte den hesten. Men det gjør det ikke bedre å vite at en dame kjøpte min engel, jeg har ikke fått min del og han er oppå det hele død. Jeg meldte saken til forliksrådet, fordi jeg visste at jeg ville vinne dette. Jeg hadde tross alt avtalen skrevet svart på hvitt. Men når det nærmet seg dato for mekling så ble det for mye for meg, det var så vondt og jeg klarte ikke tanken på å møte opp i en rettssal på andre siden av landet, helt alene. Det endte selvfølgelig at jeg måtte betale pengene for saksomkostningene og at saken ble avvist. 

Dette gjør så vondt for meg at jeg prøver å ikke tenke på det. Jeg blir sinna, forbanna, stresset og trist. Jeg presser tankene unna, men noe trekker det tilbake. Av og til får jeg en varm følelse i kroppen. En følelse av samhold, glede, tilfredshet, tilgivelse og noe som ikke kan beskrives. Noe som bare vi hadde. Loke og meg. Svaret damen ga meg på det siste spørsmålet satt meg ut, fordi det hun sa var at; det vet man ikke. Det kan være vanskelig å skille egne følelser fra dyrets helt i starten. Men jeg var ikke lenger i tvil. 

Dyretolker kan kanskje være svada og svindel. Og kanskje har aldri følelsene jeg har fått vært telepati mellom meg og avdøde Loke. Men det bryr jeg meg ikke om. Fordi for meg så er følelsene ekte, og de er ikke mine. De forsvant med Loke da jeg solgte han. Men en sjelden gang så er de tilbake. Følelsen av de gode stundene vi hadde sammen er av og til tilbake, og uansett hva noen andre måtte mene eller si om det, så er du hos meg da. Akkurat da er det bare du og meg. Akkurat som før. Jeg savner deg så uendelig. Nå vet jeg at du savner meg også. 

Big love, din Lisa.