I tjueatten bestemte jeg meg for at til neste år, da skal jeg ta første steget mot drømmen. Jeg har nå utsatt dette i flere år i frykt for økonomi hovedsakelig, men også andre personlige grunner. Jeg har bestemt meg for å dele dette med dere fordi jeg er redd for at jeg skal feige ut og ikke gjennomføre allikevel, så når jeg har sagt det høyt så er det liksom “no way back”!
Det høres kanskje ikke ut som et stort steg for mange, men for meg er det en ganske big deal.
Jeg skal begynne å studere!
Om få uker er jeg ferdig med Kostholdsveilederstudiet ved Tunsberg Medisinske Skole. Det er en fagskole som ikke gir bachelor, og kurset jeg har tatt går over to semestre. Det har uansett vært utrolig lærerikt og jeg er vedlig fornøyd med studiet, men jeg tror ikke jeg kommer til å jobbe utelukkedne som Kostholdsveileder og det er så mye mer her i verden jeg ønsker å lære meg!
Etterhver som årene flyr og søknadsfrister utgår angrer jeg bare mer og mer på at jeg ikke turte å søke. Kanskje handler det om at jeg ubevisst ikke var helt klar heller, men nå kjenner jeg at tiden er inne. Jeg vil studere husdyrvitenskap og lære fra gode foredragsholdere om temaene som jeg brenner for, bli inkludert i et faglig miljø og ikke minst få studere og jobbe sammen med mange spennende mennesker med like interesser! Det er jo litt skremmende å si opp jobb og stabil økonomi, men noen sjanser må man ta her i livet, og jeg er så lei av å la frykten stoppe meg! Jeg både gleder meg og gruer meg veldig mye!
Har du vært eller er i samme situasjon? Fortsette å jobbe med stabil økonomi eller studere, bli boende og pendle eller flytte, velge studieretning osv… Det er nesten for mange valg! Fortell meg gjerne din erfaring med å studere! Kom du over hindre som du ikke så for deg for eksempel?
