Å sette seg mål er kanskje det man hører oftest når det kommer til personlig utvikling. Det å sette seg mål kan være ekstremt utfordrende, spesielt om man ikke vet hvor man vil. Jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det slik. 

Du føler at du sitter fast, at du ikke strekker til og at ingenting du gjør noen gang folder mål. Åh, jeg har ikke telling på hvor mange ganger de følelsene kommer snikende innpå meg hver eneste dag. De er der i underbevisstheten. Det stygge mørket.

Jeg har mål. Det har du og. Du har en tanke om hva det perfekte deg er. Du vet det kanskje ikke selv, men du opplever det hver dag. “Nå fikk jeg for lite søvn igjen” eller “nå renner skittentøyskurven utover gulvet igjen” eller “nå ble det take-away, igjen”. Hva får deg til å føle disse tingene, den skammen over å ikke lykkes? Det bunner i et ønske om å alltid være bedre. En bedre mor, en bedre student, ha bedre helse og listen fortsetter.
Er du svak, fordi du ikke får det til? 

 

For omtrent to uker siden bestemte jeg meg for å lære meg å stå på hendene.
Wow. Stå på hendene liksom. Big deal. 

 

 

Å stå på hendene. Nei, det hjelper meg ikke å få 8 timer søvn hver natt, det hjelper meg ikke til å bli mer effektiv på jobben og det gjør definitivt ikke at jeg når målet mitt om å bli et eller annet uvisst, som bare gud vet hva. 

 

Men kan det hjelpe meg å vise meg selv at jeg er sterk? 

 

Jeg har ikke alltid vært redd for å være opp ned. Men jeg var alltid dårligst i gymtimene, ble alltid valgt sist når vi skulle velge fotballag og fikk høre fra gymlæreren at jeg hadde så stygg hoppteknikk, at hun ikke forstod hvordan jeg i det hele tatt kom meg over høydestaven.

Jeg kom meg over, gjorde jeg ikke? Jeg gjorde en innsats, gjorde jeg ikke? Jeg redda flere mål… Gjorde jeg ikke? Jeg var til slutt så redd for å vise meg frem, at jeg på videregående tok prøven for funksjonshemmede i turn, og skyldte på at jeg var redd for å stupe kråke. At jeg ikke takler å være opp ned. 

 

Ja, jeg er redd for å være opp ned. Jeg har i alle fall blitt det nå, og akkurat derfor skal jeg lære å stå på hendene. Det er skikkelig skummelt. Tenk om albuene svikter? Tenk om jeg faller? Tenk om jeg lander på nakken?
Tenk… om jeg aldri skulle bli så sterk i overkroppen at jeg faktisk klarer det? 

De siste to ukene har jeg brukt hva jeg har funnet, satt hendene i bakken og løftet bena opp på en høyde, om det er en krakk, en stein eller en vegg. Jeg har stått på hendene i 5, 10 og kanskje 15 sekunder. Har byttet på å stå på begge hendene, på venstre hånd og på høyre hånd. Har til og med løftet det ene benet litt opp fra det jeg støtter meg på. Maks 15 sekunder hver dag gjør jeg dette. Det er ikke lenge, men jeg har klart det.
Har jeg ikke? 

 

Vi må huske at livet er et maraton. Ikke en sprint. 

 

En av mine favorittprofiler på instagram; ayogajournal 
 

 

 

“Du skal gjøre noe som skremmer deg hver dag”

Dette fikk jeg høre av yogalæreren min når jeg fortalte at jeg er redd for å være opp ned.
I kveld gikk jeg i parken, satt en liten stund på min yndlingsplass og beundret utsikten, med bena i kors og hendene foran brystet, og bare følte på tilværelsen. Omtrent slik du ser Buddha sitte på figurer og avbildninger av han. På vei hjem gikk jeg forbi tufteparken. Jeg hadde bestemt meg for å sette bena på det laveste hakket på “ribbeveggen” og stå i planke, og løfte én og én arm et par ganger. 

Når jeg kom dit var det en sval og behagelig vind i luften, det var veldig mørkt, og jeg var før første gang helt alene i treningsparken. Nesten helt uten å tenke meg om endret jeg planene mine, og gikk bort til en annen stang, som er ca. 1 meter over bakken, og jeg heiste meg opp. Med et kick av adrenalin lot jeg føttene forlate bakken, overkroppen svingte seg rundt og havnet under stangen. Med ett hang jeg opp ned. Jeg. Hang. Opp. Ned. Jeg samlet bena i kors, og når jeg kjente at jeg var godt festet over stangen lot jeg hendene sakte men sikkert forlate grepet, jeg samlet de foran brystet. Akkurat slik jeg hadde sittet på toppen av dalen bare noen minutter tidligere, bare at nå var jeg opp ned i (nesen) løse luften. 

Med blodsmak i munnen og en puls på sikkert 140 begynner jeg raskt å famle med hendene etter å få tak i stanga igjen, jeg kjenner et par sekunder med panikk før jeg endelig får tak i den. Jeg begynner å svinge meg selv får å få bena ned mot bakken, men tyngden av overkroppen gjør det vanskelig. Jeg prøver iherdig 2-3 ganger uten hell, og jeg husker ikke hvordan jeg til slutt fikk det til før jeg plutselig stod på bena igjen. 

Jeg forlot området umiddelbart med et smil om munnen, det kriblet i hver centimeter av huden og hendene mine skalv. 

 

Hvem hadde trodd dette om meg? Alle i hele verden hadde det!
Vel, med unntak meg selv, selvsagt. 

 

Har du styrken til å ha troa på deg selv? 

 

Del gjerne din historie i kommentarfeltet, eller send meg en melding på snapchat: lisamalenee. 
Eller har du kanskje et mål du ønsker å nå? 

Jeg vil gjerne høre det. <3 

 

 

 

 

 

#helse #psykiskhelse #psykologi #styrke #trening #hverdagsaktivitet #bulletproof #mind #historie #tro